Research

Produksjonene bygger på dokumentarteater-tradisjonen, og er basert på research gjennom dybdeintervjuer. Møtet med mennesker som har erfaring med tematikken er sentral og utgangspunkt for researchen. Intervjuer med mennesker skaper sterkt og overraskende tekst og materiale, og danner det tematiske utgangspunktet for nye tekster skrevet av dramatiker, utviklet med dramaturgisk hjelp eller som utøver selv.

Disse tekstene blir videre transkribert og ”vasket” for å definere og finne situasjoner, og lete etter poesi. 

I “To Hjem” var Toril Solvang, dramatiker, med på å skrive et nytt stykke basert på intervjuene. Hun har bred erfaring med å skrive tekster basert på research, og har har utviklet en rekke stykker basert på dokumentarisk materiale for alle aldre.  Som dramatiker har hun siden prosjektet ”Et Stykke Natt”, valgt å gå bort fra den rent dokumentariske sjangeren.  Hun har i sine senere stykker videreutviklet arbeidsmetoden til å utvikle tekst basert på sitt ”møte” med intervjumaterialet.

Improvisasjon

Improvisasjon er en sentral metode for å utvikle materiale i en medskapende og tverrfaglig prosess med kunstnere fra andre fagfelter.  I denne improvisasjonen er elementer fra Viewpoints, Michael Chechov teknikk og Copeau sitt arbeid med fantasi og forestillingsevne er sentrale.

Jeg har gjennom 20 års praksis som skuespiller brukt improvisasjon som en essensiell måte å jobbe på som skuespiller og pedagog.  Jeg opplever improvisasjon som grunnleggende for en skapende prosess fordi den igangsetter oppfinnsomhet, fantasi og bevegelsesmateriale. Utøvere har stort utbytte av å erfare skapende prosesser der de selv er med på å utvikle innholdet, og improvisasjon er et nøkkelelement. Gjennom denne medskapningen utvikles materiale som er personlig, overraskende og fantasifullt. I disse metodene er øvelser som tar i bruk bevegelse, bilder og sanser sentrale for å åpne opp for fantasien. Fantasi bidrar videre til å sette kroppen og sanseapparatet i gang ved å utvikle sider hos skuespilleren som åpenhet, tilstedeværelse, mot og lekenhet. 

Bakgrunn for metodiske retninger i improvisasjon

Jaques Copeau (1879-1949) er en forgjenger for improvisasjon slik den har blitt utviklet i moderne tid. Han er en sentral figur for retningen innenfor improvisasjon som jobber med å utvikle den skapende utøveren og for ham var øvelser som utviklet fantasi en vesentlig del av denne fornyelsen.

Michael Checkov er en sentral pedagog innenfor teaterarbeid som tar i bruk fantasi og bevegelse som utgangspunkt for sin metode. ”Tsjekhov starter med å oppfordre skuespilleren til å ha tillit til sin fantasi, å utvide sin persepsjon” (Øystein Stene, Skuespillerkunsten, 2016). Han vil vekke og inspirere fantasien og den skapende utøver gjennom øvelser som tar i bruk bevegelse og bilder. Checkov har et psykofysisk utgangspunkt til sin metode, og det vil man si at fysisk bevegelse setter i gang de indre psykologiske prosesser.

I Viewpoints er øvelser innen ensembletrening, konsentrasjon og lytting sentale for å skape bevegelsesmateriale. Disse øvelsene gir et felles språk for å skape rammer og refleksjon rundt utvikling av bevegelse gjennom improvisasjon. Viewpoints er relevant i forhold til utvikling av materiale og utforskende arbeid i gruppe. Denne metoden gir tydelige rammer for å utvikle sanseapparatet, variasjon og utøverens fantasi gjennom bevegelse.

Gjennom Stanislavskijs metode for fysiske handlinger forsøker skuespilleren først og fremst å finne et fysisk uttrykk for det indre livet. Sammenhengen mellom kroppen og det underbevisste er sentral. Improvisasjon blir her ”brukt aktivt som en måte å finne scenisk handling, vekke skuespillerens natur og trene sensitiviteten til kroppens språk” (Tyra Tønnesen, Planlagt intuisjon- bevisste veier til det ubevisste, 2007).